Noe på hjertet!

Send inn dine tanker, ideer og forslag, artikler eller innlegg til publisering på webben 

co/ Teaterplassen 1
Arendal
Norway

Arendal Kulturforum hovedformål er å arbeide for at kultursektoren oppleves som aktuell og relevant for regionens befolkning. Foreningen skal derfor igangsette og koordinere samarbeidsprosjekter som kan:

a.     Styrke medlemmenes kompetanse og kapasitet

b.     Løse aktuelle samfunnsoppdrag

c.     Markere kulturlivet

d.     Øke befolkningens deltakelse i de ekspressive kulturformer, altså styrke ytringskulturen (jfr. Enger-utvalget).

e.     Øke mulighetene for samfunnsdeltakelse og medborgerskap i regionen gjennom ytringskulturen generelt og særskilte kunstneriske prosjekter.

Hva skal vi bruke 400 kulturmillioner til?

POLITISK

Hva skal vi bruke 400 kulturmillioner til?

C Litangen

Av Cato Litangen

I programforslaget for den kommende kulturplanen skriver Arendal kommune: ”En instrumentell tankegang er ikke nødvendigvis en trussel for kunst- og kulturarbeidet, det kan tvert imot styrke og forankre kulturens rolle i samfunnet.” Utsagnet åpner for at en kommune må ha anledning til å si hva den vil bruke kunst og kulturlivet til. Jeg er hjertens enig.

Jeg tror imidlertid at lederen av kulturkomiteen i Arendal, Pål Koren Pedersen, har en sunn skepsis til denne tankegangen. I en velformulert kommentar på min Facebook-vegg skrev han for en tid tilbake: ”Jeg er særdeles skeptisk til instrumentell kunst, men at kunstnere som medmennesker og samfunnsaktører må stille seg spørsmålet om hva de, med sin frie kunst, kan bidra med både i denne situasjonen og generelt, er helt betimelig”.

Anledningen for kommentaren til Koren Pedersen var at jeg hadde delt et foredrag av en egyptisk venn av meg, Basma el Husseiny, som arbeider med kunst i Midtøsten. Hun holdt foredraget var åpningen av jubileumskonferansen til Norsk Kulturråd. Hun delte denne åpningsseansen med filosofen Einar Øverenget, som snakket om at den kunstneriske verdien er grunngitt i at den er fritatt fra nyttekrav og at den ikke skal virke innenfor instrumentelle sammenhenger, altså at myndigheter eller andre autoriteter skal gi den et formål. 

Basma sitt utgangspunkt er at hun arbeider med kunst fordi hun har tro på at den kan skape endringer i folk og samfunn, og hun velger derfor å arbeide med de kunstnere og kunstutrykk som hun mener kan gjøre hennes verden til et bedre sted. Om Basma var en myndighet, kanskje en despot, ville hennes valg sette kunstutøvelsen inn i den instrumentelle rammen som Koren Pedersen motsetter seg. Derfor vil han overlate dette valget til kunstneren selv, til de mange som arbeider med presentasjon av kunst- og kultur overfor et publikum og i siste instans til de som velger å delta i det kunstneriske arbeidet, altså hver enkelt publikummer. En slik tenkning sikrer folk tilgangen til fri kunst, som er en av våre menneskerettigheter. Myndighetenes rolle er å tilrettelegge for den frie kunstutøvelsen.

Omtrent på samme tid som han skrev innlegget på min Facebook-vegg ville Koren Pedersen nekte musikanter med religiøse budskap tilgang til offentlige rom i byen vår. Om holdningen var basert på at dette kulturuttrykket var instrumentelt motivert, altså at musikken egentlig dreier seg om misjon, vet jeg ikke. Problemet i saken var at han som myndighetsperson hindret publikum tilgang til den opplevelsen misjonsmusikeren representerte. Dette vekket allmenne reaksjoner. Fra denne hendelsen kan vi se at den kulturelle tilgangsretten står sterkt, kanskje like sterkt som ytringsfriheten. Hendelsen demonstrerte også at skepsis til instrumentell kunst ikke bør resultere i politiske handlinger som kan medføre sensur av kunstuttrykk. 

Når Koren Pedersen nå skal legge en plan for kommunens kulturpolitikk i kommende periode, må han utkjempe nye politiske slag. Han må kjempe for sine kjepphester slik man kjør som politiker i et demokratisk system. Koren Pedersen er her ikke publikummer, som lett kan velge bort det man ikke liker, men autoritet og myndighetsperson, og han må ta stilling til hva de om lag 400 millionene han har til rådighet for perioden skal tjene.

Det enkleste for en politiker er å tilrettelegge for en fri kunstutøvelse, ved støtte til bygg og fasiliteter, organisasjonsutvikling og ordninger for finansiering av kunstproduksjon, –distribusjon og publikumsutvikling. Da slipper man å rote borti de kunstneriske prioriteringene, og man lar alle blomster blomstre. Verre hadde det vært om Koren Pedersen ville bruke 400 millioner på utvikling av misjonsmusikk, spesielt dersom han gjorde dette av religiøse årsaker. Vi forstår at dette ikke vil skje, men hvor langt vil Koren Pedersen gå i den instrumentaliseringen av det lokale kulturlivet som nå bebudes i planprogramforslaget? Altså – hva er det kunst- og kulturlivet skal tjene i Arendal i inneværende valgperiode – og et annet spørsmål – hvor stor andel av budsjettet vil gå til slike formål kontra de formål som er innrettet på styrking av den frie kunstutøvelsen?

Når alt kommer til alt, vil vel stort sett hele summen på 400 millioner brukes til å opprettholde kommunens egne kulturtjenester, med de ansatte på biblioteket, kulturskolen, Munkehaugen, Festivalkontoret, Bomuldsfabriken, park, idrett, tilskudd til museum, kulturhus og Canal-Street, og bittelittegrann i den store sammenhengen til lag og foreninger i kommunen. Vi må derfor tro at det er disse enhetene som skal settes inn i en instrumentell tankegang – alternativt tjene den frie kunstutøvelsen. For, når Arendal Kulturforum og andre interessenter bes om innspill til et kulturplanprogram, handler det egentlig og i bunn og grunn om hvordan kommunen bør drive egen virksomhetet, sine egne kultur-enheter og ansattes innstas, altså de forhold som Koren Pedersen nå har myndighet over. Et springende punkt er om planprosessen vil kunne identifisere en eller annen samlet retning for kulturinnsatsen eller om hver og en av enhetene vil definere sine egne virksomhetsmål.

Det er altså i kommunens egen organisasjon den faktiske kultursektoren i Arendal oppholder seg. Det er her nesten hele sektoren jobber. Koren Pedersen har i denne sammenhengen ikke noe annet valg enn å være instrumentell. Han må prioritere de virkemidlene han har tro på for å få realisere de målene han har. Han må altså kjempe for sine kjepphester, og han må gjøre dette fordi han ønsker å utvikle det lokalsamfunnet han er en del av ved hjelp av kunst- og kultur. Som kulturpolitiker må vi tro at han – som Basma - arbeider med kunst og kultur fordi han mener at dette kan skape positive endringer i folk og samfunn, altså at dette kan gjøre vår Arendals-verden til et bedre sted. Slik sett må han være instrumentell i sin tenkning.

Han må få opp politikker på områder som kultur og levekår, kultur og næring, kultur og samfunnsutvikling, kultur og internasjonalisering, kultur og integrering, kultur og sosial mobilisering – i tillegg til at han må etablere en kunstpolitikk. Jobbe for dens vilkår, for økt utvikling, produksjon og konsum, også i vår del av kongeriket. Som kommunepolitiker må han ta virkelig grep om disse områdene – og også engasjere seg i de av kommunens enheter som først og fremst forholder seg til de nasjonale feltpolitikkene, strategiene, diskursene og institusjonene, men som har et lokalt publikum. I denne lokalpolitiske sammenhengen må han anlegge den instrumentelle tankegangen som planprogramforslaget åpner for, og som de hevder vil styrke og forankre kulturens rolle i samfunnet.

Dette innlegget ble trykket i Arendals Tidende den 14. mars 2016